Jeg snakket med en venn i sommer. Han fortalte at han hadde vært i Etiopia. Der hadde han lagt merke til noe. «Dere i Vesten har så mye at dere glemmer å være takknemlige». Det er jo litt merkelig, for det burde vært omvendt. Når jeg ser på livet mitt, så burde jeg flomme over av takknemlighet. Men kanskje blir vi sløve av å ha det bra. Her i Mali tar det lang tid å lese opp alle bønneemner under gudstjenesten. Folk ber for trygg reise, for helbredelse og hjelp til å finne en ny jobb. De takker Gud for at de har blitt friske av forkjølelse, for at de stod på opptaksprøven og for at de fikk hjelp til å kjøpe en ny bil. Gud er med i utfordringene, og det er til Ham takken går.
Når jeg klarer alt selv, så lever jeg fort som om Gud ikke finnes. Når jeg kan fikse alt selv, når jeg tror at alle mine penger kommer fordi jeg fortjener det; da kan jeg fort glemme å takke Gud for det jeg har. Jeg tror det er helt naturlig at akkurat jeg skal være helt frisk, ha nok å spise, ha en leilighet hvor jeg trives, ha rennende vann i dusjen og jevn strøm i stikkontakten.
I en norsk gudstjeneste har vi en bønn etter takkofferet (legg merke til at det faktisk heter takkoffer. Ikke «nå skal vi være snille og gi litt penger»- offer): Evige Gud, din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier tilhører deg. Av ditt eget gir vi deg tilbake. Det er noe veldig pedagogisk i den bønnen, hvis vi hører etter. Din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier tilhører deg. Av ditt eget gir vi deg tilbake.
Alt vi eier tilhører Gud og er gaver fra Han. Martin Lönnebo skriver i Veven at takknemlighet er den beste av alle øyedråper. Takken gir lindring til det bedrøvede øye, glans til det trette og mykhet til det bitre. Den forbedrer synsevnene så du kan se alt det gode livet gir deg. Prøv det selv. Øv deg på å finne en ny ting å takke for hver dag. Det kan åpne øynene og hjertet ditt.
