Engasjement uten landegrenser

Fam­i­lien Haa­land lar ikke geografien stoppe innsat­sen for Bangladesh. Nå har Gerd Eli, Hall­geir, Math­ea, Jonathan og Kristof­fer fly­t­tet inn igjen i fam­i­lieboli­gen i Bergen.

– Det tar nok litt tid før Bergen vil føles som hjemme for ungene, sier Gerd Eli og Hall­geir. De forteller at de har hatt en fin tid siden de kom hjem. Bar­na har beg­y­nt på ny skole og min­ste­mann i ny barne­hage. I som­mer har de vært i karan­tene, bodd hos fam­i­lie, hatt ferie og over­tatt huset sitt etter en peri­ode med utleie.

– Der har vi hatt nok å henge fin­grene i for å få både hus og hage i stand igjen.

Hele familien byttet klær

Mil­lion­byen Dha­ka er byt­tet ut med Bergen, men engas­je­mentet fam­i­lien på fem har for Bangladesh, endres ikke av den grunn. I som­mer­fe­rien var de på Bibel­camp i Grimstad. 

– På grunn av smitte-restrik­sjon­er kunne det ikke arran­geres mis­jon­sløp slik som det pleier. Da gjorde arrangørene en ny vri der de opp­for­dret deltak­erne til å finne på små og store stunt for å sam­le inn penger til mis­jon­spros­jek­tet som var utdan­ning til barn og unge i India og Bangladesh, sier Gerd Eli. Hun forteller at der­som fam­i­lien fikk inn 5000 kro­ner til for­målet, skulle forel­dre og barn bytte klær på lørdagen.

– Bar­na våre var ivrige etter å få sam­le inn penger, og vi fikk inn 9000 kro­ner. Da var det bare å ha på klærne og nyte dagen.

Millioner av barn uten skole

Fam­i­lien forteller at de har et nært forhold til Bangladesh.

– Vi synes det er fan­tastisk at men­nesker her i Norge engas­jer­er seg for at barn og unge i Bangladesh og India skal få fremtid og håp. Under pan­demien er det spe­sielt mange barn som har det veldig vanske­lig. Mil­lion­er av barn har snart vært ett og et halvt år uten sko­letil­bud. Det kreves store og mål­ret­tede tiltak for å ta igjen tapt utdan­ning, og vi er glade for at Normisjon vil satse på skole og utdan­ning i Bangladesh fre­mover, sier Gerd Eli og Hallgeir.

Hver sin halve stilling

De forteller at de begge skal fort­sette å jobbe for Normisjon fre­mover, i hver sin halve still­ing. Gerd Eli skal jobbe videre med pros­jek­tet Trygg Barn­dom som hun startet.

– En god ting som har kom­met med pan­demien er at vi har gode verk­tøy for å jobbe online. Det betyr at jeg kan gjøre mye den samme jobben fra Bergen som om vi var i Dha­ka. Det blir flere møter online i uken, ukentlige kurs som holdes online, og samar­beid om rap­por­ter­ing og skrivear­beid med lokale på kon­toret i Dha­ka, sier Gerd Eli. Hun forteller at i det pros­jek­tet er hov­ed­fokus å lære opp veiledere i ICDP (Inter­na­tion­al Child Devel­op­ment Pro­gram), slik at de kan bli utrustet til å holde ICDP- kurs i sine organisasjoner. 

– Det er vanske­lig å få gjen­nom­ført alle planene slik vi hadde tenkt, men staben i Dha­ka er gode på å finne alter­na­tive løs­ninger og er flek­si­ble på hvor­dan de job­ber. I stedet for større kurs, arran­ger­er de nå flere min­dre kurs. En god del av oppføl­gin­gen foregår online, og heldigvis er inter­nett så godt utbredt i Bangladesh at det lar seg godt gjøre. Hver tors­dag møtes teamet i Trygg Barn­dom til en times bøn­nemøte på zoom. Her ber vi for alle aktiviteter, alle barn og forel­dre som er berørt av pro­gram­met, og om ledelse og vis­dom videre.

Til tross for pan­demien og vanske­lige utfor­dringer, opplever vi at pros­jek­tet går bra, og at liv blir for­van­dlet gjen­nom det arbei­det vi driver. 

Familierelasjon til Bangladesh

Hall­geir på sin side føl­ger opp blant annet Agenda1.

– Vi har jevn­lige sam­linger på zoom for Agen­da1-teamet, og har tele­fon­sam­taler med de ulike i teamet. Covid-situ­asjo­nen har satt gjen­nom­førin­gen av Agenda1 lærings­fel­lesskap på vent i Bangladesh, og det å ha oppføl­gingsmøter med deltakere har heller ikke vært mulig siden mars, sier Hall­geir som opp­for­dr­er mis­jonsven­ner til å være med å be for veien videre for Agenda1 i Bangladesh. Både Gerd Eli og Hall­geir er glade for å fort­satt være ansatt i Normisjon ut dette året, forteller de.

– Vi håper også begge to på å kunne reise ut en tur i løpet av høsten. Så er det ikke slik at når arbei­d­skon­trak­ten går ut, så er vi fer­di­ge med Bangladesh. For oss kjennes det som en fam­i­liere­lasjon. Vi ønsker fort­satt å være med på det som Gud gjør i lan­det, og håper å kunne bidra så lenge det er tjenlig. 

Enorme korona-konsekvenser

Gerd Eli og Hall­geir forteller at Bangladesh er inne i den kraftig­ste covid-bøl­gen så langt.

– Det settes daglige reko­rder på døds­fall. Vi leser om overfylte syke­hus, og om men­nesker som dør i ambu­lanser i kø uten­for. Det er nå også en kraftig økn­ing i lands­byene, og ikke mest i Dha­ka slik det har vært tidligere. Lan­det har vært inne i strenge ”lock down”-perioder hvor man risik­erte å bli arrestert om man beveg­et seg utendørs, sier ekteparet. De sier videre at det er vanske­lig å reg­ulere så mange men­nesker over tid og at det nå ser ut som at Bangladesh åpn­er opp igjen sam­fun­net, selv om de er på sin kraftig­ste smit­te­topp noensinne. 

– I Bangladesh er det helt andre hen­syn som må tas enn i Norge, og andre fak­tor­er som spiller inn på når man må åpne opp. Det er vanske­lig å sam­men­ligne hånd­terin­gen av pan­demien i Norge og Bangladesh. I Bangladesh har mil­lion­er av men­nesker rast tilbake i fat­tig­dom, og men­nesker dør der­som jobbene deres stenger. 

Et annerledes liv

Fam­i­lien forteller at de nå preges av endrede per­spek­tiv­er på livet i Norge. 

– Etter å ha bodd noen år i Bangladesh, ser man tydeligere hvor priv­iligerte vi er her i Norge. Vi håper vi kan bevare takknem­ligheten vi føler for små og store ting her hjemme, og ikke miste utfor­drin­gen tjen­esten i Bangladesh har gitt oss om å dele av vår over­flod, sier Gerd Eli og Hallgeir. 

– Vi vet fra sist gang vi kom hjem at det tar tid å lande og finne tilbake til hverda­gen. For oss er det vik­tig at vi kan få til en god opp­start for bar­na i høst. Gerd Eli skal der­for jobbe kun 50 pros­ent slik at vi får en roligere familiehverdag. 

– Vi kom­mer nok til å prøve å ta livet med ro til å beg­ynne med, og ikke engas­jere oss i for mye. Det kan være krevende med mange endringer sam­tidig, sier de to. Fam­i­lien har ikke lyst å gå automa­tisk inn i det norske A4- livet med fulle job­ber og mange fritid­sak­tiviteter for små og store.

– I Bangladesh har vi fått være med å leve et annerledesliv, og det ønsker vi å fort­sette med her. Det blir en bal­anse å beholde og utvide dette per­spek­tivet og sam­tidig passe inn i det norske livet, sier de to.

Takknemlige for årene

Ekteparet men­er det er litt tidlig å opp­sum­mere hva de har opplevd ute.

– Men vi kan si at vi er utrolig takknem­lige for årene vi har hatt i Bangladesh. Det har vært opp­tur­er og ned­tur­er, men vi har fått lære veldig mye; om oss selv, om ver­den og om Gud. Vi ville aldri ha vært disse årene foruten, og tenker at vi har fått mye mer enn vi har gitt.