I løpet av det siste året har vi blitt vant med flere nye ord. Ett av disse ordene er nærkontakt. Ordet forteller oss om at vi har vært nær nok til å smitte eller bli smittet av Covid-19. Kommer vi nær nok, blir vi smittet, og da har vi hatt såkalt nærkontakt.
Jeg ble bedt om å undervise på en bibelskole her om dagen, om hva som gjør at vi engasjerer oss i menneskers nød. Mitt enkle svar var og er nærkontakt.
Vi vet at nøden finnes, men det betyr ikke at vi engasjerer oss. Når vi bombarderes med nød gjennom media, kan det kjennes ganske overveldende. Vi velger ofte å beskytte oss. Og ja, vi kan ikke ta inn all nød, men vi kan foreta noen valg: vi kan velge å være i nærkontakt med nød på en slik måte at det engasjerer oss, slik at vi blir «smittet».
Hvordan velger jeg nærkontakt med nød? Det kan bety at jeg velger å være fysisk nær nøden slik at jeg lukter, ser og lytter til menneskers erfaringer og historie. Slik som vi leser om den barmhjertige samaritan i Evangeliet etter Lukas 19.33: Samaritanen så, fikk inderlig medfølelse med, gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans, forbandt sårene, løftet den sårede mannen opp, og tok ham med. Eller sagt med ett annet ord: Nærkontakt. Nærkontakt gir engasjement for nød.
Andre ganger har vi ikke muligheten til å være fysisk nær mennesker, men vi kan likevel velge nærkontakt ved at vi setter oss inn i et annet menneskes situasjon.Vi kan for eksempel stille oss selv noen spørsmål: Hva ville jeg ønsket at andre gjorde mot meg, hvis jeg var i en slik situasjon? Hvordan er det å komme som redd flyktning til politi-avhør hos norske myndigheter? Slik kan vi fortsette å stille spørsmål som bringer oss i nærkontakt med menneskers nød.
Jesus inviterer deg og meg til denne nærkontakten med å si: «Det dere har gjort mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg» (Evangeliet etter Matteus 25,40).
